Jeg var 15 år, vel jeg skulle bli 16 det året. Men det hadde lite å si, for den dagen fikk jeg et livs lengre erfaring. En erfaring på hvor nådeløst livet kan være. Og en erfaring jeg kunne ha vært foruten.

Den dagen skulle være en givende og spennende dag. Vi skulle på et show, men skihoppere, snowboardere og han og et helt gjeng skulle vise frem snøscooterne sine. Det var et nydelig påskevær, og vi skulle kjøre rett til foreldrene våre etter dette showet.

Jeg hadde med meg et kamera som jeg skulle filme broren min og vennene hans mens de skulle kjøre opp og ned hoppbakken med snøscooterne sine. Men slik ble det ikke, jeg slo og kjeftet på dette kameraet for det ville ikke virke. Typisk.

Showet begynte, og snøscooterne skulle vises frem, og jeg så broren min kjøre opp og ned den bakken som en proff.. For han var jo det, han hadde jo kjørt siden han var ti år. Så kom tiden for at han og en annen skulle kjøre om kapp opp bakken. Og jeg viste allerede at han kom til å vinne. Så jeg så han kjøre opp bakken først og deretter forsvinne av synet.

Men han kom aldri ned igjen, og jeg hørte en mann rope "Faen, han fløy sikkert 12 meter av scooteren"

Jeg viste det, noe var skjedd. Han kom jo ikke kjørende ned igjen. Så jeg måtte opp til ham. Hvem som kjørte meg med scooter opp dit husker jeg ikke. Jeg bare registrerte at han lå livløst på bakken med mennesker i rød drakt rundt seg. Og da skjønte jeg at det virkelig var galt. Han reiste seg jo ikke igjen. Min storebror, den sterke, den overbeskyttende, han som elsket livet.

Det som skjedde etter det er enda uklart for meg. Jeg husker bare den følelsen. Som egentlig er umulig å beskrive. Smerte, frykt, sinne, panikk, benektelse, mareritt, tom, kjærlighet.

Han lå 5 dager på sykehuset og kjempet, kjempet som en helt, kjempet som en som elsket livet men ikke nådde tilbake til alle som elsket han. Men kroppen ga opp, eller kanskje han ga opp. Hadde han klart seg ville han nok endt opp i rullestol og aldri kunne være seg selv igjen.

Hoppbakken var ikke godt nok sjekket, og han landet i en lastebil som ikke skulle ha vært der. Skadene var store, spesielt i hjernen. Han døde fem dager etter ulykken.

Han tok en bit av meg med seg. Den vil jeg aldri finne eller aldri kunne erstatte heller. Jeg kaller det den usynlige biten.

I årene som har gått nå så har jeg sett et større bildet av dette. Som for eskempel at de sangene han elsket var sanger om avskjed. Han hadde så mange drømmer at han prøvde å oppfylle dem alle på en gang. Som han hadde for dårlig tid. Han hadde kanskje det..

Dagen før ulykken kom jeg gledeshoppende til han og sa at foreldrene våre sa at de vurderte at de skulle vurdere om vi skulle få en hund. Saken var jo da godt som avgjort fant vi ut.  "Han skal hete King" , bestemte han seg for. Han fikk aldri oppleve den ny anskaffelsen, men jeg har nå en hund ved navn King som er like livsglad, energifull og som ethvert hjerte en kan bli glad i som broren min.

Men jeg savner min usynlige bit

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende